Books to the ceiling
Books to the sky.
My pile of books
Are a mile high.
How I love them!
How I need them!
I'll have a long beard
By the time I read them.
Arnold Lobel
Posts
7 years ago
Showing posts with label poetry. Show all posts
Showing posts with label poetry. Show all posts
Wednesday, March 25, 2009
Monday, March 2, 2009
Henrik Ibsen: Terje Vigen
Der bode en underlig gråsprængt en
På den yderste, nøgne ø;-
Han gjorde visst intet menneske mén
Hverken på land eller sjø;
Dog stundom gnistred hans øjne stygt; -
Helst mod uroligt vejr, -
Og da mente folk, at han var forrykt,
Og da var der få, som uden frygt
Kom Terje Vigen nær.
Siden jeg så ham en enkelt gang,
Han lå ved bryggen med fisk;
Hans hår var hvidt, men han lo og sang
Og var som en ungdom frisk.
Til pigerne havde han skjemtsomme ord,
Han spøgte med byens børn,
Han svinged sydvesten og sprang ombord;
Så hejste han fokken, og hjem han foer
I solskin, den gamle ørn.
Nu skal jeg fortælle, hvad jeg har hørt
Om Terje fra først til sidst,
Og skulde det stundom falde lidt tørt,
Så er det dog sandt og visst;
Jeg har det just ej fra hans egen mund,
Men vel fra hans nærmeste kreds, -
Fra dem, som stod hos i hans sidste stund
Og lukked hans øjne til fredens blund,
Da han døde højt opp' i de treds.
Resten av diktet her.
På den yderste, nøgne ø;-
Han gjorde visst intet menneske mén
Hverken på land eller sjø;
Dog stundom gnistred hans øjne stygt; -
Helst mod uroligt vejr, -
Og da mente folk, at han var forrykt,
Og da var der få, som uden frygt
Kom Terje Vigen nær.
Siden jeg så ham en enkelt gang,
Han lå ved bryggen med fisk;
Hans hår var hvidt, men han lo og sang
Og var som en ungdom frisk.
Til pigerne havde han skjemtsomme ord,
Han spøgte med byens børn,
Han svinged sydvesten og sprang ombord;
Så hejste han fokken, og hjem han foer
I solskin, den gamle ørn.
Nu skal jeg fortælle, hvad jeg har hørt
Om Terje fra først til sidst,
Og skulde det stundom falde lidt tørt,
Så er det dog sandt og visst;
Jeg har det just ej fra hans egen mund,
Men vel fra hans nærmeste kreds, -
Fra dem, som stod hos i hans sidste stund
Og lukked hans øjne til fredens blund,
Da han døde højt opp' i de treds.
Resten av diktet her.
Friday, February 13, 2009
William Shakespeare: Sonnet 116
I hadn't really planned on posting poetry here, but then again, why not? The topic of this blog is literature, and although I'm not really a poetry kind of gal, no one can say that poetry isn't literature too. :-) This poem has been running through my mind for several days now. Maybe I can get it out by posting it here ... ? :-)
Let me not to the marriage of true minds
Admit impediments. Love is not love
Which alters when it alteration finds,
Or bends with the remover to remove:
O no! it is an ever-fixed mark
That looks on tempests and is never shaken;
It is the star to every wandering bark,
Whose worth's unknown, although his height be taken.
Love's not Time's fool, though rosy lips and cheeks
Within his bending sickle's compass come:
Love alters not with his brief hours and weeks,
But bears it out even to the edge of doom.
If this be error and upon me proved,
I never writ, nor no man ever loved.
Let me not to the marriage of true minds
Admit impediments. Love is not love
Which alters when it alteration finds,
Or bends with the remover to remove:
O no! it is an ever-fixed mark
That looks on tempests and is never shaken;
It is the star to every wandering bark,
Whose worth's unknown, although his height be taken.
Love's not Time's fool, though rosy lips and cheeks
Within his bending sickle's compass come:
Love alters not with his brief hours and weeks,
But bears it out even to the edge of doom.
If this be error and upon me proved,
I never writ, nor no man ever loved.
Subscribe to:
Posts (Atom)