Johan Harstad: DARLAH. 172 timer på månen

Utgitt på Cappelen forlag i 2008.
Lydbok, 10t 36m, lest av Torbjørn Harr.

Også en bok jeg bare har hatt på mp3-spilleren - moren min hadde den på hjemlån fra biblioteket da jeg var hjemme i jula, jeg syntes den hørtes spennende ut så jeg la den over på spilleren min. :-)

Link til forlagets omtale av boka her.

Dette er en ungdomsbok, målgruppen er vel lesere i ungdomsskolealder, vil jeg tro. Men den har definitivt sin underholdningsverdi også for en voksen leser, selv om en del av genreklisjéene kanskje ble litt vel åpenbare for meg. :-) Men synes absolutt boka er lesverdig.

Oppleser Harr gjør stort sett en god jobb ... noen steder burde han ha fått lov til å gå tilbake og gjøre en ny innspilling, for her og der legger han betoningen feil i en setning slik at det blir helt til de grader feil. Men det er heldigvis ikke ofte. Jeg undrer meg litt over hva slags regi han har fått, siden han av og til legger seg til diverse aksenter som virker ganske tåpelig ... hovedsakelig fordi det ikke er konsekvent. Hovedpersonene i denne boka er norske, japanske, franske og amerikanske, men boka er selvfølgelig skrevet på norsk. I mine ører blir det meningsløst å av og til gi for eksempel franskmannen fransk aksent og av og til ikke ... og enda verre i en samtale mellom to japanere, på japansk, hvor den ene har aksent og den andre snakker feilfritt norsk. Det hørtes bare helt rart ut for meg og IMO skjemmer det boka. Dårlig valg av forlaget.

Historien, kort fortalt: Noen år inn i fremtiden fra nå går det dårlig med NASA og de trenger en diger PR-event for å komme seg oppover på popularitetsratingen og få økt bevilgningene. De avslører derfor at det finnes en hemmelig base på månen, DARLAH 2, bygget på slutten av 1970-tallet og aldri tatt i bruk. Dit skal vi dra!! Og ikke bare en gruppe erfarne astronauter, men også tre tilfeldig utvalgte tenåringer. Millioner av søknader kommer inn og tre unge mennesker blir til slutt valgt ut - Mia fra Stavanger, Midori fra Yokohama og Antoine fra Paris. (Bare byfolk ... funny that.) De reiser til USA, får trening og opplæring, og så reiser de til månen. På veien hjemmefra skjer det underlige ting ... men sånt skjer jo, det betyr ikke noe. Eller ... ? Vel fremme på månen blir det snart klart at her er det noe som ikke stemmer ...

Dette var stort sett en spennende historie, relativt original, dog med en del genreklisjéer ... men disse kan jo like gjerne være sjarmerende som noe annet. :-) Jeg syntes at det tok litt drøyt av på slutten, det ble litt for mye amerikansk actionfilm for meg ... men han reddet seg inn med en vri helt til slutt som egentlig er enda mer Hollywood men som jeg syntes fungerte bra. Alt i alt definitivt en lesverdig bok for dem som liker sånt. :-)